Ikke mye å sette på bordet og bli mett av, akkurat, selv om man ikke skal kimse av verken stikkelsbær, gressløk eller rabarbra, men denne våren har jeg kjent et voldsomt sug etter å utnytte den hageflekken jeg tross alt har - rett utenfor kjøkkendøren - til mer enn de grønne løk-tuene, peoner og andre forsommerblomster.
Etter at denne impulsen skjøt fram i bevisstheten min, og jeg bestemte meg for å lokke liv i de sovende sengene der ute som truer med å flate helt ut og hengi seg til plen-stadiet, har det florert av inspirasjonskilder.Blant dem var et kurs om økologisk og bærekraftig hagebruk jeg fikk muligheten til å være med på. En strålende solfylt torsdag nøt jeg å se og lytte til Gaia-gartner Marianne Leisner som har årelang erfaring og kunnskap om nettopp dette. Marianne lærte oss blant mange ting om kompostering, om alt mellom himmel og (i sær) jord vi kan bruke som gjødsel, å sette poteter under epletreet, å lage pinnebed, beskjæring, gode råd mot jordrotter, dyrking på avispapir, hvilke planter som trives sammen - og hvor, om å tage det man haver rundt seg - slik jeg ellers er sterk tilhenger av - og om det rørende konseptet insekt-hoteller. En enestående god grunn til å la alle gamle stabler med takstein og tørre planker, rot og skrot i skjul og kroker, vedpaller og kvisthauger i fred. Eller til å leke med pinner og hull, lage trygge mellomrom og skjulesteder for alle dem som har verdens viktigste jobb - å bære støv kloden rundt og pollinere alt som vokser. En perforert murstein og noen bambusrør er et perfekt utgangspunkt for et lite krypinn du kan henge under takskjegget på sydsiden eller et annet sted hvor det er tørt og lunt. Tre en snor gjennom et av de øverste hullene på midten og heng den opp på en krok.
På vei hjem fra dette fantastisk inspirerende kurset fikk jeg med meg noen småplanter fra en god venninne. Og med stiklingene fulgte håpet - det lysegrønne - om at det framover skal bugne av tomater, paprika, prydmalve og hibiskus i solveggen hos oss. Neste morgen våknet jeg tidlig, rastløs og før noen fikk sagt frokost, hadde jeg tømt kjøleskapet for noen gjenglemte poteter det hadde grodd små tykke, lyse haler på, lagt en sirkel våte aviser under det minste epletreet vårt, plassert de grodde rotfruktene i små hull jeg skar i papiret, og dekket alt sammen med en god favn tørt løv og gress-skjær. Innerst mot stammen la jeg et tykt lag av komposten fra i fjor og noen runde, gode stein-egg på toppen for å holde de små føttene på treet varme og ugress unna. Nå står det bedårende lille treet i fullt flor på tredje uken, og jeg er sikker på at det blomstrer ekstra vakkert og lenge i år som takk for den luksuriøse behandlingen. Så får vi se om potetplantene gjør nytten med å løse opp den hardpakkede jorda rundt treet og samtidig forsyne oss med noen knoller når det lir utpå sensommeren. Og innen den tid har jeg kanskje sådd dill til nypotetene, fått agurk på de små plantene jeg kjøpte på hagelagets vår-marked i går, dratt en makrell eller fem og invitert noen gode folk på jordeple-fest i hagen. Da skal vi smake oss fra jord til bord og kjenne oss overmåte heldige som får stelle en grønn flekk på denne vidunderlige planeten.
